Dunk dunk

Lange tida tok det ikke før vi oppdaget at vi ikke var særlig populære i blokka.
Merkelig nok skal det være ro klokka 9. Hvem hadde trodd det? Ikke vi vertfall.. Men det fant vi ut etter knapt ei uke etter vi hadde flytta inn, da vi skulle ha en "liten" innflyttings sermoni. Vi gledet oss veldig til å få besøk av venner og bekjente og bekjentes venner for å vise vårt nye hjem. Vi hadde rigga med sofa og sitte plasser på verandaen for å få plass til alle, og det ble riktig så koselig. På menyen var kaker og fruktfat +mye annet snacks. Kvelden så lovende ut med masse besøkende. Støynivået ble selvsagt litt høyere en ellers, og så snart klokka passerte 9 hørte vi de første dunkene. Overrasket som vi ble tok vi hintet og dempet oss, men fortsatte å hygge oss. Ikke lenge etter kom det enda noen dunk. Vi fant ut at dunkene måtte komme undenifra. Etter flere dunk utover kvelden ringte det plutselig på døra, det måtte være de under. Og ganske riktig sto en ganske så hissig nabo på døra. Vi prøvde å være så hyggelige som mulig, og vi var VELDI forståelsesfulle. Vi skulle selvfølgeli dempe oss enda mer, og alt syntes til å være greit. Kvelden fortsatte med et noe lavere støynivå. Men særlig lett var det ikke med så mange gjester. Plutselig ringer mobilen til Ingeborg, det leietakeren. Han hadde fått en telefon fra ho som bor under oss, og vi måtte nesten bare føye oss. Det kunne visst ikke fortsette. Vi måtte finne på noe lurt, og innflyttings festen vår fortsatte på bowlingen.

Det var ikke en særlig bra start på hybellivet. Så vi bestemte oss for å ligge lavt ei stund. Mye isolasjon i disse gulvene kan det ikke være, som vi har hørt fra en annen beboer: man kan ikke slippe en fjert i denne blokka uten at noen hører det. Og ganske riktig, for dunkene pleier å være preise om vi har besøk en lørdagskveld etter klokka 9!